Etter at vi gikk ut av OFKS i 2001 har jeg fulgt med på de fleste av skolens avgangsutstillinger siden, og det som slår meg er at det hvert år er et eller to arbeider som går igjen - OFKS-style. Det som preger OFKS-sjargongen er et portrett av en oppstilt mann eller kvinne, vanligvis portrettert en face. Fotografen har arbeidet med grunnleggende fargelære og valgt ut hvilke farger som slår hardest kontrastmessig. Dermed er motivet ofte et menneske som står på en knall grønn gressplen iført en rød genser. Eller som årets variant hvor Vilde Schandy Ringdal presenterer en serie portretter av det som ser ut som drabantbybarn. Det siste fotografiet er et klassisk OFKS-fotografi av en jente med et barn på hofta. Hun står på en gressplen og holder en rød Marlboro-pakke i hånden. Klassisk OFKS, på godt og vondt.
OFKS er en av de siste, hvis ikke den aller siste, institusjonen i Oslo som tilbyr utdannelse innenfor kunstfotografi. Det er ofte mange interessante fotografer som uteksamineres - og 2009 er intet unntak.
Årets utstilling er selvfølgelig veldig variabel da den består av bidrag fra 20 ulike personligheter. Flesteparten har holdt seg til fotografiske presentasjoner, mens fire bidrag tilnærmer seg det fotografiske mediet på en annen måte gjennom video og installasjon.
Jeg velger å trekke frem Henriette Røseths serie som et av utstillingens interessante bidrag. Hun arbeider med et konsept som sidestiller det levende og det døde eller forlatte. Hun har fotografert en jente som tilpasser seg tilværelsen i et forlatt hus. Slike prosjekter presenteres ofte ved at personen avbildet er statisk og oppstilt for å skape en dyster eller uutgrunnelig stemning i fotografiet. Men jenta i Røseths fotografier er dynamisk, og det virker som hun føler seg hjemme. I det første fotografiet i serien sitter jenta og leser ved et skrivebord. Lyskilden er et vinduet vis á vis jenta. Uttrykket er kontrastfylt med klare referanser både til barokkens chiaroscuro og Vermeers harmoniske billedverden. Jeg skulle likt å se dette fotografiet i et større format.
Silje Katrin Hafslunds fotografier representerer en estetikk forstått som det vakre. Den ene fotografiet viser et vindu med blondegardiner hvor en mørkblå persienne er dratt ned for å skjerme for dagslyset utenfor. I persiennen er det en stor rift som har form av et lyn. Riften bryter harmonien og skaper en underliggende uro. Igjen ville jeg gjerne sett dette fotografiet i større format. Hafslunds andre fotografi viser ryggen til en jente med lyst hår i blondebluse som også presenterer et estetisk uttrykk ved hjelp av fargevalg og arbeid med lys. Det eneste jeg ikke oppfatter er hvordan de to fotografiene tematisk forholder seg til hverandre.
Ida Anine Jacobsen Ryghs første av to fotografier viser en liten jente i snøen. Jenta ser bakover og den hvite kjolen skaper en mangel på dybde og et større fokus på flaten i kombinasjon med den hvite snøen. Jacobsen Rygh skaper mye bevegelse i et ellers statisk fotografi.
Elisabeth Høibergs serie Animus består av tre fotografier. Det tredje fotografiet viser torso av en jente med en stor blond afro i en turkis kjole. Hun står foran et blomstrete tøystykke mens hun holder en puddel. Jeg trekker frem det siste fotografiet fordi det representerer en ny versjon av den tidligere nevnte OFKS-sjargongen. Fotografiet har en gjennomført komposisjon og viser til et gjennomtenkt fargevalg og ikke en selvsagt måte å oppnå en stram fargekontrast på.
Visse bidrag på denne avgangsutstillingen ville jeg nok karakterisert mer som dokumentarfotografi, fotojournalistikk og grafisk design enn kunst. Jeg er kanskje tradisjonell, men jeg brukte lenger tid foran de klassiske fotografiene enn de mer konseptbaserte bidragene. Jeg tror ikke at man nødvendigvis må jobbe så hardt for å finne på noe nytt og revolusjonerende for å bli lagt merke til. Talentet skinner lettere gjennom dersom fotografen klarer å formidle det enkle ved fotografiet. De arbeidene jeg har trukket frem er fotografier hvor styrken hovedsaklig er det formale og ikke det konseptuelle aspektet.
OFKS er en av de siste, hvis ikke den aller siste, institusjonen i Oslo som tilbyr utdannelse innenfor kunstfotografi. Det er ofte mange interessante fotografer som uteksamineres - og 2009 er intet unntak.
Årets utstilling er selvfølgelig veldig variabel da den består av bidrag fra 20 ulike personligheter. Flesteparten har holdt seg til fotografiske presentasjoner, mens fire bidrag tilnærmer seg det fotografiske mediet på en annen måte gjennom video og installasjon.
Jeg velger å trekke frem Henriette Røseths serie som et av utstillingens interessante bidrag. Hun arbeider med et konsept som sidestiller det levende og det døde eller forlatte. Hun har fotografert en jente som tilpasser seg tilværelsen i et forlatt hus. Slike prosjekter presenteres ofte ved at personen avbildet er statisk og oppstilt for å skape en dyster eller uutgrunnelig stemning i fotografiet. Men jenta i Røseths fotografier er dynamisk, og det virker som hun føler seg hjemme. I det første fotografiet i serien sitter jenta og leser ved et skrivebord. Lyskilden er et vinduet vis á vis jenta. Uttrykket er kontrastfylt med klare referanser både til barokkens chiaroscuro og Vermeers harmoniske billedverden. Jeg skulle likt å se dette fotografiet i et større format.
Silje Katrin Hafslunds fotografier representerer en estetikk forstått som det vakre. Den ene fotografiet viser et vindu med blondegardiner hvor en mørkblå persienne er dratt ned for å skjerme for dagslyset utenfor. I persiennen er det en stor rift som har form av et lyn. Riften bryter harmonien og skaper en underliggende uro. Igjen ville jeg gjerne sett dette fotografiet i større format. Hafslunds andre fotografi viser ryggen til en jente med lyst hår i blondebluse som også presenterer et estetisk uttrykk ved hjelp av fargevalg og arbeid med lys. Det eneste jeg ikke oppfatter er hvordan de to fotografiene tematisk forholder seg til hverandre.
Ida Anine Jacobsen Ryghs første av to fotografier viser en liten jente i snøen. Jenta ser bakover og den hvite kjolen skaper en mangel på dybde og et større fokus på flaten i kombinasjon med den hvite snøen. Jacobsen Rygh skaper mye bevegelse i et ellers statisk fotografi.
Elisabeth Høibergs serie Animus består av tre fotografier. Det tredje fotografiet viser torso av en jente med en stor blond afro i en turkis kjole. Hun står foran et blomstrete tøystykke mens hun holder en puddel. Jeg trekker frem det siste fotografiet fordi det representerer en ny versjon av den tidligere nevnte OFKS-sjargongen. Fotografiet har en gjennomført komposisjon og viser til et gjennomtenkt fargevalg og ikke en selvsagt måte å oppnå en stram fargekontrast på.
Visse bidrag på denne avgangsutstillingen ville jeg nok karakterisert mer som dokumentarfotografi, fotojournalistikk og grafisk design enn kunst. Jeg er kanskje tradisjonell, men jeg brukte lenger tid foran de klassiske fotografiene enn de mer konseptbaserte bidragene. Jeg tror ikke at man nødvendigvis må jobbe så hardt for å finne på noe nytt og revolusjonerende for å bli lagt merke til. Talentet skinner lettere gjennom dersom fotografen klarer å formidle det enkle ved fotografiet. De arbeidene jeg har trukket frem er fotografier hvor styrken hovedsaklig er det formale og ikke det konseptuelle aspektet.
Henriette Røseth
Henriette Røseth
Henriette Røseth
Henriette Røseth